Kort sagt, fredag 25. september

Eksmuslimer. Covid-19. Boligskatt. Statlig sosialhjelp. Fleksibel skolestart. Her er dagens kortinnlegg.

Merkelig kritikk

Hedda Mulholland kritiserer meg 23. september for ikke å ha vært interessert i Cemal Knudsen Yucel i Ex-Muslims of Norway og hans «situasjon som eksmuslim» under NRK Debatten. Utgangspunktet for Debatten var Stopp islamiseringen av Norge (Sian) og deres innstendige innsats for å spre hat mot muslimer.

Yucels synspunkt synes å være at det stort sett ikke bør finnes noen grense for hva som kan ytres, uansett hvor hatefullt det er. Dette uttrykte han like etter at Sian hadde navngitt tre muslimske nordmenn som personer som enten bør deporteres, eller interneres på livstid.
Yucel har selvsagt enhver rett til å mene at det stort sett skal være fritt frem for å ytre hva som helst, men jeg står også fritt til å være uenig med ham, slik jeg var. Mitt synspunkt er at både troende muslimer og eksmuslimer har et menneskerettslig fundert krav på vern mot det verste hatet.

Religion har alltid et potensial for å bli undertrykkende, og retten til kritikk av religion er derfor en nødvendig del av ethvert samfunn. Også retten til å forlate en religion er grunnleggende, og det er forkastelig og uakseptabelt når noen møter hat når de gjør det. Det betyr derimot ikke at jeg, i en debatt som dette, automatisk er forpliktet til å være enig med Yucel eller andre i debatten rundt konkrete synspunkter.

Rune Berglund Steen, leder, Antirasistisk senter

Smittede oppfattes som alvorlig syke

Stig Frøland er 21. september ikke enig i at en frisk person med påvist bakterie eller virus er bærer eller kolonisert, ikke smittet. Frøland har særlig hiv som sitt erfaringsgrunnlag, og hiv er ikke representativt for de fleste «smittestoffer», som covid-19. Studiene av meningokokker på Svalbard (J. Infect Dis 1977) og rekrutter (Scand J Infect Dis 1971) brukte betegnelsen «bærertilstand» (carriage of). Og studien av farlige virus blant barnehagebarn var viruspåvisning, ikke smittepåvisning. Stadige meldinger om «antall smittede» oppfattes som alvorlig syke og skremmer opp mange. Myndighetene burde angi hvor mange syke som registreres.
Hittil har 13.075 personer i Norge testet positivt, langt under 1 prosent. Flere studier «i felten» viser det samme. Fra norsk kollektivtrafikk (45 fly, fire ferger og to busser) testet bare 2 prosent av nærkontaktene til covid-19-positive personer positivt. En britisk-kinesisk studie av 72.000 togpassasjerer fant bare 0,32 prosent positive innenfor tre rader av en covid-19-positiv passasjer. The International Air Transport Association (IATA) undersøkte 100.000 flypassasjerer med covid-19-positiv medpassasjer. Bare to andre testet positivt. I Norge har 8600 flypassasjerer blitt testet, 0,23 prosent testet positivt. Sammenlignet med meningokokker og andre luftveisvirus er ikke covid-19 spesielt smittsomt.

Dag Bratlid, professor emeritus og barnelege

Boligskatt er positivt for fordeling

Morten Andreas Meyer i Huseierne hevder i et innlegg 19. september at lav boligskatt er positivt for fordeling. Dette motiveres med en rapport laget av Samfunnsøkonomisk analyse (en rapport Huseierne forøvrig har betalt for). Men denne påstanden er ikke empirisk belagt i rapporten.

Hvis man ser empirisk på fordelingseffektene av å skattlegge bolig som et vanlig formuesobjekt, er de positive. Det har jeg gjort i en nylig publisert forskningsartikkel. For selv om åtte av ti eier eget hjem, er det stor forskjell på disse hjemmene. Rike familier bor gjerne i store hus i dyre områder. I tillegg er de 20 prosentene som ikke eier bolig, stort sett i bunnen av inntektsfordelingen.

Meyer har rett i at boligskatter har økt noe i de senere årene. Men bolig er fortsatt svært lavt beskattet. For fordeling er det også best om kommunal eiendomsskatt erstattes av en nasjonal boligskatt. Kommuner med rike innbyggere har ofte god råd og bruker derfor sjeldnere eiendomsskatt.

Å bygge flere boliger i pressområder som Oslo er et godt råd, men en nasjonal boligskatt er fornuftig, uavhengig av hvor mye som bygges. For bedre fordeling, for å hindre overinvestering i bolig på bekostning av mer produktiv bruk av kapital, og for å gjøre det lettere å komme inn på boligmarkedet.

Erlend Eide Bø, forsker, Statistisk sentralbyrå

Er statlig sosialhjelp sentralisering?

I en kronikk 9. september argumenterte jeg for at utfordringene med et todelt Nav kan løses ved å gjøre sosialhjelpen statlig. Torsdag 17. september kommenterer Trond Finstad fra Fagforbundet at sosialhjelpen bør forbli kommunal.

Finstad legger vekt på at sosialhjelpen bør ses i sammenheng med de sosiale tjenestene i kommunene. Det er så avgjort et viktig hensyn. Men tilsvarende er det også mulig å argumentere for at sosialhjelpen bør ses i sammenheng med statlige ytelser, som arbeidsavklaringspenger og uføretrygd.

Finstad tolker det å innføre statlig sosialhjelp som uttrykk for sentralisering. Hadde sosialhjelpen vært underlagt kommunal demokratisk kontroll, slik den var frem til 1990-tallet, ville det ha vært en rimelig tolkning. Et sentralt poeng i kronikken var nettopp at sosialhjelpen ikke er underlagt lokal demokratisk kontroll i dag. Den styres av lokale eksperter, i noen grad rådmannen, men først og fremst fagfolkene ved Nav-kontorene. Da gir det mindre mening å snakke om sentralisering.
Finstad legger videre vekt på at tilsatte som jobber med kommunale ytelser, har større handlingsrom for å utøve skjønn. Det er isolert sett riktig, men handlingsrommet bestemmes av loven som regulerer ytelsene, og ikke av om de er tilsatt i kommune eller stat.

I kronikken argumenterte jeg for at et todelt Nav er uheldig for brukerne, utfordrende for medarbeiderne og lite rasjonell bruk av skattekronene. Det ser ikke ut til å bekymre Fagforbundet.

Lars Inge Terum, professor dr. philos, Oslo Met

Endringer i skolen bør være mest mulig kunnskapsbasert

Therese Sollien avlegger mitt innlegg om fleksibel skolestart en visitt i sin kommentar om samme tema i Aftenposten 23. september. Sollien skriver at mitt argument om at fleksibel skolestart ikke har tilstrekkelig støtte i forskning, er et «rart argument» når man kan «prøve ut noe slikt i større skala».
Det er forståelig. I den forkortede versjonen av mitt innlegg ser jeg at en slik tolkning kan ha blitt det etterlatte inntrykk. Så la det være klart: Mer kunnskap er neppe et onde.

Mitt poeng er at slik forskning har store begrensninger. Den store utfordringen vil, som nevnt, være at det ikke vil være mulig å skille ut effekten av fleksibel skolestart fra effekten av endringer som skjer i alder ved måletidspunktet. For å finne den isolerte effekten av tidligere skolestart må man derfor se på utfall utenfor skolen eller ved avsluttet skolegang. Det er altså først etter minst 15 år at man kan være helt sikker på om tiltaket reduserer kjønnsforskjeller i skoleresultater. Jeg er heller ikke imot mer fleksibilitet ved skolestart.

I dag er det kun 2–3 prosent av hvert kull som får utsatt skolestart. Dette er trolig for få. Det bør altså bli lettere å få utsatt skolestart for barn som kan trenge det. Men det er forskjell på å myke opp litt på dagens system og å lage et helt nytt system hvor fleksibilitet er hovedprinsippet, slik mindretallet i ekspertutvalget gikk inn for. Ellers er jeg helt enig med Sollien i at alle endringer i norsk skole er et eksperiment. Derfor bør endringer i skolen være mest mulig kunnskapsbasert.

Mats A. Kirkebirkeland, rådgiver i Civita og medlem av ekspertutvalget om kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner